de siste åra min kjære bestefar levde pleide jeg å joine far når han tok turen til moss på besøk. noen dager passa det igrunn mindre bra enn andre, men jeg prøvde å få det til og koste meg alltid. hva skjedde hos bestefar? veldig lite igrunn. og egentlig det samme av "veldig lite" hver gang. en gammel mann med godt hjerte og mange historier om haugevis av slektninger (og ja, en seksmenning er en NÆR slektning) og yngre dager. jeg husker at jeg hørte mye på veggurets tikk takk enten i pauser mellom samtaleemnene eller når bestefar uten forvarsel duppet litt av. so why go? eller hva var det jeg likte så godt? jo, vi var glade i hverandre og det var rom til å bare være til. tiden ble ikke veid i hva som ble sagt og gjort, men i det faktum at vi var sammen.
det er så lett at relasjoner blir prega av en sånn "det må skje noe/utbytte" faktor - jeg er din venn så lenge det er gøy, eller vi har noe å snakke om. kjeder vi oss bør vi revurdere om det er vits i å henge igjen. blir noe ubehagelig bragt på banen er det grunn nok til å trekke seg... problemet er bare at vi aldri er helt den samme - humøret historiene interessen endrer seg rett som det er. dessuten er det stressende å ha en sånn prestasjonsmerkelapp på relasjoner.
poenget er... vi må gi rom til hverandre. av og til betyr det rom til å være kjedelige eller fortelle om uinteressante ting eller å tåle "pinlige" stillheter. være glad i venner, familie og andre på vår vei fordi de er skapt i guds bilde - bak ord og handling. takk til alle venner som gir meg rom - dere er gull:)
