når jeg valgte å følge jesus i livet mitt, tok jeg et valg om å ikke leve halvveis lenger. ikke stå for gode verdier fordi de ser bra ut på papiret eller så lenge det passer meg. ikke gi NOE, men ikke alt, fordi det passer meg dårlig. ikke bry meg om folk og behandle dem skikkelig på bakgrunn av hvordan de er mot meg. men legge ned alt - inkludert min stolthet og trang til selvrettferdighet
jeg har i disse daga nok en gang støtt på usakeligheter - argumenter så daffe at de nesten ikke puster engang, men som likevel fremholdes som den klareste rettferdighet. og jeg blir pissed - oppfør dere verdens borgere! og jeg vil kjempe og stå imot både fordi jeg KAN og fordi jeg nekter å rammes av andres smålighet. jeg vil la det bli forstått at JEG virkelig har rett.
...men hva er det for slags kamp? JEG har rett? om så må være (og jeg kan ikke skjønne anna), når tok jeg tilbake mitt liv, mine krefter og min tid? når ble det greit at jeg skulle fokusere på å hause MIN rettferdighet istedenfor å følge ham som er mitt alt? hvis jeg har valget mellom å bruke min hverdag, tanker og krefter på å holde mitt eget hode høyt, eller på å gjøre det som ligger på guds hjerte - tjene og elske mennesker - blir det ikke nr.2 som står igjen? selv om det får følgen at jeg må oppgi mine krav på respekt, good treatment og blablabla.
til meg og alle andre som opplever usakeligheter - get over yourself. jeg vet du er nede, at dette ikke var din feil, at du fortjener så MYE mer, men fall ikke for fristelsen til å ta tilbake det du har overgitt til jesus. ikke la blikket synke ned på deg selv - hold det fast på ham som satte deg fri:) it´s the only way
